En av miljøbevegelsens veteraner, Steinar Lem, har gått ut i avisa og advart mot innvandring og islamisering av Norge. Debatten har gått høyt, både på nettet og i avisene, som den gjerne gjør.Kjernen i argumentasjonen er prognoser, lagt fram av bland annet Human rights service, som antyder at Norge vil bestå av et flertall muslimer innen et halvt århundre. Tallene støttes ikke av SSB, og debatten raser dermed i stor grad over regnemetoder og definisjoner. I bunn ligger stadig frykten for en usikker framtid. Noe man kan skjønne, når man ser denne skumle gjengen.  Et påfallende trekk er tendensen mange har til å påberope seg status som undertrykt og knebla, uansett hvor mye de får slippe til i media. En kommentar fra Thomas Hylland Eriksen er tilsynelatende nok til å hensette store andeler av kommentatorene til en tilstand av Orwelliansk angst.  Kommentarene på dagbladets nettsider er spekket med innlegg som klager over sensur, marginalisering og undertrykking av innvandringskritiske eller islamkritiske røster. ”Her i landet er det nemlig forbudt å si noe som helst negativt om innvandring og såkalt nye landsmenn.”, som debattanten Kyrre Fjeldvik skriver i et av de mest populære innleggene. ”Ingen ytringsfrihet for for islamkritikkere(sic.)”, lyder den noe paranoide tittelen på et annet innlegg av en anonyme Frode L. og slik fortsetter det, side etter side. Folk får lov til å ytre seg, Lem får forsider og store oppslag, FrP bykser på meningsmålingene etter den voldsomme hijabdebatten, men majoriteten følger seg stadig forfulgt. Lems utspill gir islamkritikerne nytt vann på mølla, og vi får nye uker med debatt om islam og innvandring. 

Kontrasten kunne knapt vært større til miljøsaken, som Lem har brukt det meste av livet sitt på. Her er det ingen frykt å spore. Mens statistikk om innvandrertall og spådommer om Norges etnisk/kulturelle framtid om femti år setter sinnene i kok, er det påfallende mange som ikke lar seg affisere av prognosene for klima, miljø og artsmangfold. Hvis den jevne nordmann var like fryktsom ovenfor klimaendringer som han eller hun tilsynelatende er ovenfor innvandring, ville omlegginga til en karbonnøytralt samfunn være lekende lett. Hva er det så som gjør at innvandringdebatten engasjerer så mange? Det finnes mange åpenbare grunner til det, men i norsk sammenheng er de to debattenes implikasjoner slående. Innvandringsdebatten handler om snille Norge mot de slemme. Norge har ytringsfrihet, likestilling og menneskerettigheter. De andre har undertrykking, kjønnslemlestelse og fanatisme. Dette er en behagelig framstilling (som definitivt kunne ha godt av å modereres betraktelig). I miljødebatten derimot, er Norge riktignok et land med mye fornybar energi og lite tungindustri, men vi tjener våre penger på olje- og gasseksport, og er dermed blant de nasjonene som på kort sikt tjener mest på klimaendringer, oljeutslipp og fiskedød. I miljødebatten er vi ikke nødvendigvis de snille. Vi har mye å rydde opp til før vi kan stille på klimaforhandlinger med ren samvittighet. Dermed får Steinar Lem et merkelig ettermæle. Utspillene om islam vil huskes av mange, men hans viktigste kampsak, miljøkampen, har stadig ikke den statusen i offentligheten og i politikken som den sårt trenger. Nordmenn vil tilsynelatende heller slå seg på brystet og lene seg på gamle seire enn å ta tak i samtidas og framtidas viktigste utfordringer. Er du redd for innvandring, bør du virkelig grue deg til strømmene av klimaflyktninger som vil komme hvis vi fortsetter å nedprioritere utslippskutt Continue reading ‘De to debattene’