I 2005 blir Aili Keskitalo historisk av to ulike grunner: Hun er den første kvinnelige sametingspresidenten i Norges historie, samtidig som hun er den første presidenten som har hatt norsk som morsmål. Å ikke snakke samisk med foreldrene sine i oppveksten beskriver hun som et savn. 

– Jeg vokste opp i en tid hvor det ikke var en selvfølge at samer snakket samisk til sine barn. Nå har vi tatt språket tilbake, og jeg snakker samisk til mine barn og på jobb.

Samfunnsbyggende arbeid

Interessen for politikk kan trolig foreldrene til Keskitalo ta litt av æren for. De var aktive i både samiske organisasjoner og i det samiske organisasjonslivet. 

– Det samfunnsengasjementet har preget hjemmet mitt, men det viktigste er jo at begge har bidratt til samisk samfunnsutvikling. Det å utvikle den samiske skolen, bygge samiske institusjoner. Det har vært samfunnsbyggende arbeid som også har blitt en stor del av mitt liv. 

Dette har blitt blant Keskitalos egne hjertesaker, og de siste årene har hun jobbet for å styrke det samiske språket. Hun forteller at man ikke alltid får se resultater av det arbeidet man gjør som politiker, fordi prosessene kan foregå over flere tiår, men at små opplevelser i hverdagen viser at arbeidet nytter.

– Det kan virke smått når det dukker opp et samiske stedsnavn på et sted det ikke har vært skiltet tidligere, eller når noen hilser på deg på samisk i en butikk i en by du ikke forventet det. Sannheten er at det har utrolig stor betydning lokalt, og for den enkelte same, sier hun.

Sametingets to roller

Sametinget er et nasjonalt organ. På tinget sitter 39 representanter fra syv valgkretser fra hele Norge. Sametinget er ikke lovgivende, men har myndighet innenfor enkelte områder. De distribuerer eget budsjett, og har en konsultasjonsavtale med regjeringen. Det betyr at regjeringen må snakke med sametinget om saker som angår samer, og at de på den måten utgjør en myndighet. 

– Vi samarbeider også med Sametinget på svensk og finsk side, og med samiske organisasjoner på russisk side. Vi arbeider også på internasjonalt plan, sammen med urfolk fra hele verden.

Hun forklarer videre at Sametingets rolle er todelt.

– Vi avgjør en del saker, og vi er en arena for samfunnsdebatt og prioriteringer internt i det samiske samfunnet. Samtidig representerer vi det samiske folket eksternt, altså både i forhold til storsamfunnet og andre urfolk. Det er to viktige roller vi har. 

Sametinget jobber for å bremse klimaendringene i samarbeid med norske myndigheter, samtidig som de prøver å tilpasse de samiske næringene et klima i endring. 

– Vi har blant annet jobbet for mer midler til nødforing av rein, og for muligheten til å fly mat ut til reinen med helikopter. Vi jobber også for fleksibelt beitebruk. For at reindriften skal kunne møte klimaendringene, må de kunne flytte reinen ved behov. Om et område ikke er tilgjengelig, for eksempel på grunn av islag på bakken som gjør at reinen ikke får spist, må de ha andre områder som kan benyttes. Utfordringen er at reindriften stadig mister områder til konkurrerende arealbruk som for eksempel gruvedrift og hytteområder. Dette gjør at alle naturinngrep i reinområder utfordrer driftens evne til å tilpasse seg klimaendringer. 

Sjødeponi er ingen god løsning

Keskitalo og resten av Sametinget har lenge vært tydelige motstandere av gruvedrift i Repparfjord. De mener at sjødeponi er en dårlig løsning i en fjord med tradisjonelt fiske, og som også er en del av laksefjorden i Alta. 

– Løsningene man har funnet på land er heller ikke gode. Der er vi spesielt bekymret for de to reinbeitedistriktene i området. Det er så mange arealinngrep i det området allerede; det ligger i nærhet til en voksende by og industri, nemlig Hammerfest, men også kraftlinjer, vindkraft og E6. 

Gruvedriften vil være den første mineralvirksomheten i Finnmark etter at den nye mineralloven trådte i kraft.

– Sametinget har aldri samtykket til den nye mineralloven, og vi mener den ikke holder mål rettslig. Selve lovgrunnlaget til denne byggingen er ikke et gode rammeverk som mineralvirksomhet i samiske områder.

Hun trekker frem at det er mange politiske aktører i Norge som mener gruvedriften burde gjennomføres, og at det er sterke kapitalinteresser. 

– Vi registrerer at denne virksomheten blir forsøkt solgt inn som et eksempel på det grønne skiftet, med elektrifisering og mineralbehov i verden. Det mener vi er grønnvasking av denne virksomhet. Det er nok Davids kamp mot Goliat, men heldigvis har vi store deler av miljøbevegelsen i ryggen.

At gruvedriften både truer fiske og reindrift bekymrer Keskitalo. 

– Jeg har et stort engasjement for våre tradisjonelle næringer. De er kultur og språkbærere, og de har sikret bosetting i områder der det ikke ellers ville bodd folk. I hundrevis, kanskje tusenvis, av år allerede. Det er jo en grunn til at vi bor her vi bor, og vil vi fortsette å bo her om de tradisjonelle næringene ikke lengre eksisterer? Hva skjer da med folket vårt, med språket vårt og kulturen vår?

Fremtidige utfordringer

Behovet for inngrepsfri natur vil øke, samtidig som flere vil ønske å utvinne ressurser. Keskitalo tror denne debatten vil bli mer sentral i årene fremover. 

– Fokuset i Norge har vært på klimapolitikk, men vi har også en naturkrise. Det blir tydeligere og tydeligere for flere av oss. Vi kan ikke løse klimakrisen ved å gjøre naturkrisen større, og det er jeg veldig opptatt av å formidle. Det tror jeg er en samisk utfordring, en norsk utfordring og en global utfordring. 

Høste 2021 er neste sametingsvalg, men Keskitalo stiller ikke til gjenvalg. Selv om hun ikke har en klar plan for hva hun skal gjøre da, regner hun med å ha god tid til å planlegge neste steg når tiden er inne for det.

– Jeg vet jo at vi i det samiske samfunnet mangler arbeidskraft. Vi mangler folk til å fylle alle de rollene som fylles i samfunnet, og spesielt trenger vi mennesker med fagkompetanse som behersker samisk språk. Så jeg er sikker på at det er bruk for meg i andre roller også, avslutter Keskitalo.