I oktober i år ble Salt i Oslo stedet for senterets åpningskonferanse. Foredrag og paneldiskusjoner ble etterfulgt av performancekunst og konserter, et program som reflekterer hvor mangfoldig det nye senteret forsøker å være. Men det ble også tid til å diskutere dagens sentrale begrep. «Environmental Humanities» dreier seg generelt om filosofer, litteraturvitere, antropologer, historikere og andre som jobber med å forstå hva det betyr å være menneske i antropocen (den nye, geologiske epoken menneskeheten nå befinner seg i) og om de mange måtene å være menneske på i en tid med miljøkrise, forklarer Münster. 

–  Hvilke aspekter ved å være menneske er mer bærekraftige og tar vare på planeten vår? Hvordan henger vi sammen med plantene og dyrene rundt oss, og hvordan kan vi forandre oss? 

Hun mener at selv om vi trenger den beste teknologien og vitenskapen om klima og miljø for å løse krisen vi står ovenfor, vil ikke dette være nok.

 – Tiden vi lever i krever at vi forandrer hvordan vi forholder oss til den ikke-menneskelige verdenen. Vi må slutte å sette mennesket i sentrum for praksisene våre, og forstå oss selv som en del av et sårbart og komplekst økosystem. Vi trenger nye normer, verdier og vaner, og forandringen må være radikal. Vi trenger fakta, men vi trenger også å vite hvordan vi skal oversette klimakrise til handling, mener Münster.

Noen sier at de største utfordringene i realfag bare kan løses ved å stille bedre spørsmål, og Münster håper humanister kan hjelpe realistene på veien. – Hva er den kulturelle endringen som må til for å få til, si, et bærekraftig jordbruk? Hvordan kommer vi oss dit? Vi må ikke bare stille spørsmål om problemene vi står ovenfor, men også om alternativene vi har. 

Sprenger fagenes grenser

Münster har egentlig bakgrunn i antropologi, men under et feltarbeid i India følte hun at denne bakgrunnen ikke lenger strakk til for å forstå menneskene og miljøet rundt dem. Mens antropologi tradisjonelt har satt menneskelige forhold og opplevelser i sentrum, ble det viktig for Münster å studere mer enn bare menneskene for å forstå situasjonen i skogen. 

Hun så at konfliktene som oppsto mellom mennesker og elefanter i nye plantasjeområder endret elefantenes sosiale atferd. Hun ville ta elefantenes sosiale struktur på alvor, og hun ville forstå skogens økologi og historie fra kolonitiden. Gang på gang nådde hun de tradisjonelle grensene for faget hun egentlig jobbet med. 

Heldigvis var det endringer på gang, både i antropologien og i andre humanistiske fag. Menneskets forhold til miljøet det levde i ble et viktigere fokus. Denne utviklingen konkretiseres nå, når OSEH og liknende initiativ dukker opp over hele verden.

Det er selvfølgelig ikke nytt at man tenker på miljøutfordringer i filosofi, historie eller kulturstudier, men fordi det haster å løse problemene vi står ovenfor, mener Münster at vi tjener på å jobbe på tvers av de tradisjonelle fagene. Da må tradisjonelle grenser brytes ned, noe hun håper det nye senteret kan hjelpe forskere og studenter med. Hun vil skape et sted der de kan få inspirasjon og bli eksponert for løsninger fra andre fag

  – Så slipper man å starte fra scratch hver gang!

Og hun har gode erfaringer fra tverrfaglig arbeid utenfor standardiserte læreplaner. Tidligere har hun jobbet i München, der hun koordinerte et miljø-fokusert diplomprogram for studenter med bakgrunn fra alt fra fysikk til juss og litteraturvitenskap.

 – Vi hadde biologistudenter som sa «jeg tenker bare på proteiner! Jeg ville jobbe med biologi for å jobbe med de store sammenhengene». Det er det jeg vil skape plass for, at folk kan få plass til å følge engasjementet sitt, utdyper hun.

Antropocen eller kaptialocen?

Mens fagene endres og påvirkes av hverandre og de brutale endringene som kloden allerede opplever, krever klimakrisen nye begreper. 

– Filosofene jeg jobber med snakker ofte om at «klimaendringer» og «bærekraft» og mange andre konsepter som vi jobber med er fra den sene Holocen (11 700 år siden og frem til moderne tid, red. anm.), og at vi trenger helt nye ord og konsepter for å forstå antropocen.

 Og mens nye begreper kommer til, er det også viktig å snakke om antakelsene som ligger bak dem. Et eksempel er antropocen, et begrep som Münster selv bruker ofte. Betegnelsen brukes for å referere til menneskets geologiske epoke, tidsperioden der mennesker har hatt så stor innvirkning på klimaet, artsmangfoldet og verdens landskap at det setter spor i jordas geologi. 

– Det er et veldig produktivt begrep, det er noe alle kan forholde seg til, på tvers av mange fagfelt; geologer, biologer, filosofer. Men samtidig er det problematisk: Ikke alle mennesker bærer det samme ansvaret for kaoset vi står i. Det er ikke «menneskeheten» som helhet, det er en viss levemåte og kapitalistisk utnyttelse, sier hun. De humanistiske fagene kan minne oss på hvorfor vi har endt opp i en miljøkrise: kapitalisme, kolonialisme og et system som setter mennesket i sentrum. 

Uten denne annerkjennelsen kan det være vanskelig å fordele ansvaret for miljøødeleggelser på en riktig måte. Noen av hennes kollegaer snakker gjerne om kapitalocen, koloniocen eller avfallocen, og peker dermed ut årsaker til forandringene som knyttes til antropocen. Andre mener man bør gå bort fra å bruke ord som miljø, fordi de skiller mellom kultur og natur. Men Münster mener at det ikke er noe skille .

–Vi er en del av miljøet, en del av begrepet. Det er ved å anse oss selv som atskilt fra naturen at vi har endt opp med de problemene vi har i dag, sier hun, og påpeker at hos mange urfolk har et slikt skille aldri eksistert. 

Kunst som engasjerer

Kunst og aktivisme får også en sentral plass på det nye senteret. De har allerede hatt foredrag fra Extinction Rebellion og Natur og Ungdom, i tillegg til forskjellige performance-kunstnere. På åpningsseminaret var hele kveldsprogrammet viet til performance-kunstverk av tre forskjellige kunstnere. For Münster er samarbeidet mellom kunst og akademia en viktig del av å finne løsninger til klimakrisen.

 – Vi trenger utøvende kunstformer fordi de har andre måter å kommunisere på, andre måter å fantasere om og skape rom for alternativer, i tillegg til å gi opplevelser. Jeg tror ikke at det er nok for oss å vite ting; vi må føle og interagere med noe for å forstå det. Først da kan vi forandre oss, sier hun, og legger til  – I akademia er vi gjerne introverter og ikke så gode til å uttrykke oss. Derfor trenger vi også å jobbe med aktivister! 

Litteraturen får også stor plass på det nye senteret. Flere jobber med Climate Fiction, eller Cli-Fi. 

 – Hvis du ikke kan forestille deg en annen verden, en annen levemåte, hvordan skal du da kunne skape den? spør Münster, et sitat fra Science Fiction forfatteren Ursula Le Guin som hun bruker ofte. Det er det Environmental Humanities kan gjøre, sier hun. En bok, fortelling eller dikt kan forandre livet mer enn statistikk eller grafer; skjønnlitteratur har en annen formidlingsevne enn forskernes språk. Litteraturvitere og forfattere forholder seg til dagens vitenskap, men tar det et skritt lenger ved å vise oss mulighetene dette kan gi oss i fremtiden – på godt og vondt. 

– Vi må også se etter løsninger, tja, kanskje ikke utover kapitalisme, men hvordan vi kan skape plass i kapitalismen for et bærekraftig liv. Andre måter og modeller for å være menneske, legger hun til. 

Jobbe grundig, men føle uro 

Mange forskere føler på den samme uroen, det akutte behovet for å gjøre noe og kutte utslipp som Gretha Thunberg og Extinction Rebellion prøver å formidle. Münster tror at selv om akademia har godt av å ta seg tid til å jobbe grundig. 

– Vi må være forsiktige med å være populister og hysterikere og heller skape et miljø der vi kan jobbe med denne følelsen av uro, frykt og sorg – men fortsatt føle at det haster. 

Så lenge fornektelse av miljøkrisen er utbredt, er det vanskelig å fremme tiltak som kan løse den. Münster tror fagfeltet hennes er viktig for å løse opp i denne fastlåste situasjonen. Som antropolog, for eksempel, er det viktig å lytte til og løfte frem opplevelser fra mange samfunnsgrupper. 

 – Hvis man bare snakker med forskere føler folk seg gjerne glemt i fremgang og innovasjon. Hvem er det som faktisk lider under endringene? Vi må fortelle deres historier og høre deres stemmer, sier hun, og legger til at dette også er avgjørende for å finne alternative, bærekraftige levemåter. 

I fremtiden håper Münster at senteret kan bli enda mer tverrfaglig og vokse ut av Humanistisk Fakultet på UiO. Hun håper de kan bli en plattform for hele universitetet – og hele byen.

– Drømmen min er et sted der Greta Thunberg kunne skrevet seg inn og følt seg hjemme hatt plass til intellektuell og personlig utvikling, smiler hun.